Om å sile ut det vi snakke om

Når e det vi skjønne at det ikkje e alt man snakker om?? At man skjønne at det kan være lurt å sile ut informasjonen til mottakeren?? Huske sjøl at æ kom hjem fra skolen og fortalte ivrig vekk om at lærern likte stilen min, men ikkje at æ va seinest i skibakken. Det fortalte æ aldri om før æ va voksen å kunne flire av det.

Hvem er det som forteller oss hva vi "skal og bør" si. Er det reaksjonen til andre eller følelsen vi har inni oss som bestemme dette??

Jeg kom til å tenke på det da jeg møtte en person som jeg synes fortalte mer enn æ ville vite. En som delte halve livshistoria si før æ hadde fått sagt noe i det hele tatt. For henne virket det som det var helt naturlig å fortelle om sine problemer og vansker fra da jeg møtte henne. Jeg ble litt skremt og ble mer reservert enn jeg til vanlig er. Det viste seg å være ei ok dama, men vi blir nok aldri supervenner. Til det ble jeg for skremt.

Så da diskuterte jeg dette med venner. Vi lette etter svaret på Er dette normalt?? Vi kom vel frem til at vi alle har forskjellige grenser, og at man kan bli overvelda om folk er for ærlige og deler sine innerste tanker for fort.